To sterke damer

Mine to neste kulturminner er to kvinner fra Sel, kommunen ”min”. Først har jeg klippet litt fra Wikipedia om de to damene her:
Pillarguri (eller Prillar-Guri)
Kristin Lavransdatter
Det er altså ikke sikkert noen av disse to kvinnene noensinne har eksistert, ja, Kristin vet jo at ikke har eksistert, mens Pillarguri er det tvil om. Allikevel er det her to damer jeg som kvinne i Sel føler jeg kan knytte en del av min identitet opp til, og som jeg derfor velger som to av mine kulturminner.

Slaget ved Kringen foregikk i bygda mi, og daglig har jeg kjørt forbi støtta som sier at her foregikk slaget 26.august 1612. Så godt sitter det her at jeg kan datoen utenat. Blant mytene som har gått om Pillarguri har det vært en som sa at hun i ettertid ble gift med en av skottene som ble tatt til fange av bondehæren. Dette er jo en svært tvilsom sak, men romantisk det er det! J I forbindelse med at det etter hvert skal bygges ny E6 gjennom Gudbrandsdalen kan Pillarguri aktualiseres igjen, da trasevalget kan tvinge frem en flytting av støtta. Og kjører du tog gjennom Otta så kan du se Pillarguri, hun står ved stasjonen med luren sin – kommer du fra sør så er det rett før stasjonen.

Kristin er mer komplisert. Kristin er rett og slett komplisert hun! Som romanfigur er hun komplisert, som en identitetsskaper er hun komplisert, og i sin samtid hadde hun definitivt vært komplisert! Allikevel: Kristin er sterk. Hun er sta. Hun er leken. Hun er rett og slett en rollemodell på mange måter – selv om jeg ikke tror slike religiøse grublerier som det Kristin driver med er bare bra…

I 1995 ble den første boken av Kristin-triologien filmatisert, og den foregår i stor grad i Sel. Og til vår glede foregikk også mye av innspillingen i Sel – og i dag står Jørungård der som besøkssenter, og jeg har ingen vansker med å anbefale en tur dit! Jeg fulgte forresten i Kristins fotspor når jeg reiste til Trøndelag etter å ha bodd i Sel, selv om Kristin reiste dit på mer permanent basis enn jeg gjorde… Min Trøndelags-opplevelse av Kristin er å se hele triologien på teater, selv om det selvsagt bare blir en liten essens av bøkene en får sett da. Kransen har jeg sett mange somre, Kristinspelet har vært arrangert i en årrekke i Sel (selv om det ikke ble arrangert i år, og det henger i en tynn tråd til neste år… Utrolig synd!)

I alle år har jeg forholdt meg til Kristin gjennom Kransen – den første boken, tiden hun var på Østlandet. Nå i år har jeg bestemt meg for at jeg skal gjennom hele triologien, så nå har jeg lånt den andre boken som lydbok på biblioteket, og er i gang med den. Og Kristin blir bare mer og mer komplisert, så det er sagt. Men jeg blir ikke mindre glad i det litterære verket for det.

Så dette var mine kulturminner for i dag – to damer som lever, tross at de kanskje aldri har levd.