To sterke damer

Mine to neste kulturminner er to kvinner fra Sel, kommunen ”min”. Først har jeg klippet litt fra Wikipedia om de to damene her:
Pillarguri (eller Prillar-Guri)
Kristin Lavransdatter
Det er altså ikke sikkert noen av disse to kvinnene noensinne har eksistert, ja, Kristin vet jo at ikke har eksistert, mens Pillarguri er det tvil om. Allikevel er det her to damer jeg som kvinne i Sel føler jeg kan knytte en del av min identitet opp til, og som jeg derfor velger som to av mine kulturminner.

Slaget ved Kringen foregikk i bygda mi, og daglig har jeg kjørt forbi støtta som sier at her foregikk slaget 26.august 1612. Så godt sitter det her at jeg kan datoen utenat. Blant mytene som har gått om Pillarguri har det vært en som sa at hun i ettertid ble gift med en av skottene som ble tatt til fange av bondehæren. Dette er jo en svært tvilsom sak, men romantisk det er det! J I forbindelse med at det etter hvert skal bygges ny E6 gjennom Gudbrandsdalen kan Pillarguri aktualiseres igjen, da trasevalget kan tvinge frem en flytting av støtta. Og kjører du tog gjennom Otta så kan du se Pillarguri, hun står ved stasjonen med luren sin – kommer du fra sør så er det rett før stasjonen.

Kristin er mer komplisert. Kristin er rett og slett komplisert hun! Som romanfigur er hun komplisert, som en identitetsskaper er hun komplisert, og i sin samtid hadde hun definitivt vært komplisert! Allikevel: Kristin er sterk. Hun er sta. Hun er leken. Hun er rett og slett en rollemodell på mange måter – selv om jeg ikke tror slike religiøse grublerier som det Kristin driver med er bare bra…

I 1995 ble den første boken av Kristin-triologien filmatisert, og den foregår i stor grad i Sel. Og til vår glede foregikk også mye av innspillingen i Sel – og i dag står Jørungård der som besøkssenter, og jeg har ingen vansker med å anbefale en tur dit! Jeg fulgte forresten i Kristins fotspor når jeg reiste til Trøndelag etter å ha bodd i Sel, selv om Kristin reiste dit på mer permanent basis enn jeg gjorde… Min Trøndelags-opplevelse av Kristin er å se hele triologien på teater, selv om det selvsagt bare blir en liten essens av bøkene en får sett da. Kransen har jeg sett mange somre, Kristinspelet har vært arrangert i en årrekke i Sel (selv om det ikke ble arrangert i år, og det henger i en tynn tråd til neste år… Utrolig synd!)

I alle år har jeg forholdt meg til Kristin gjennom Kransen – den første boken, tiden hun var på Østlandet. Nå i år har jeg bestemt meg for at jeg skal gjennom hele triologien, så nå har jeg lånt den andre boken som lydbok på biblioteket, og er i gang med den. Og Kristin blir bare mer og mer komplisert, så det er sagt. Men jeg blir ikke mindre glad i det litterære verket for det.

Så dette var mine kulturminner for i dag – to damer som lever, tross at de kanskje aldri har levd.

Fortid og nåtid: et levende kulturminne

Dagens første kulturminne er huset "mitt". Jeg leier hus av foreldrene mine, det gamle kårhuset på gården, som er det eldste huset på gården. Første del av huset ble bygget rundt 1820, mens bruket fremdeles var husmannsplass, noe det fortsatte med til 1917. I 1922 ble huset påbygd, og nok en gang rundt 1990. Det er ikke stort for det, men det er stort nok til meg om kattene!


I stua og på soverommet, som er de to rommene fra 1820, så er det tømmervegger. No skikkelig herk å vaske, men det er ellers helt strålende! På soverommet ser dere at fargevalget er noe utradisjonelt for tømmervegger - men de var grønne før jeg begynte å male, og ikke en fin, rolig farge, men en skrikende en. Så jeg er veldig fornøyd med mine tre lyse og en mørk lilla vegg.


Jeg syns det er fint å bo i et slik hus. Et hus med sjel og historie. Et hus hvor mine forfedre har bodd. Et hus hvor jeg skaper en del av min historie. Hvor jeg fremdeles har klebersteinspeisen, men har isolert gulv og tak. Hvor deler av grunnmuren er byttet ut, men tømmerstokkene fremdeles ligger.


Dagens andre kulturminne skimtes i bakgrunnen på dette bildet, bak mammas rygg, på besteforeldrene mine sitt hus. Vi snakker pornopanna. Vi snakker parabolen som har vært der omtrent så lenge jeg kan huske. Den magiske tallerkenen som gjorde at vi kunne se flere TV-kanaler hos bestemor og bestefar enn hjemme. Dessuten fikk vi jo lov til å se det vi ville der. Hver tirsdag var det fast post på programmet for meg og min eldste lillebror å gå på besøk "neri" - da var det nemlig Mot i Brøstet! I tillegg kunne vi se spennende ting som Reisesjekken og Casino sammen med besteforeldrene våre. Mamma ville aldri ha parabol, noe som virka blodig urettferdig siden "alle andre" hadde, men desto mer moro var det med besteforeldrene våre sin. Og så fikk vi lov til å se boksing med bestefar! Det var stort, og måtte ikke fortelles til mamma. Særlig at vi greide å holde det løftet... Senere var det film og fotball - bestefar har nemlig holdt kanaler som vi ville ha for å få sett begge deler.


Det som knytter dagens to kulturminner sammen er TV. I Søre stuggu hvor jeg bor er det ingen TV, mens besteforeldrene mine har fremdeles parabolen sin. Jeg tror det er av gammel vane. Det er ikke så ofte bestefar sitter oppe og ser boksing utover natta, og Reisesjekken og Casino er nedlagte show. Det hender fremdeles jeg rusler over tunet hvis det er noe jeg vil se på TV, ellers har jeg PC og trådløst nett i tømmerkassa - og det er i grunn svært sjelden jeg tenker på å skaffe verken TV eller parabol...

Furious fifteen

Jeg husker meg selv som en litt frustrert og forholdsvis oppmerksomhetssøkende 14-15-åring. Samtidig var det en herlig tid, det var så mange "første" på den tida. Første kjæresten, første turen til utlandet uten foreldre, første festene.

Mitt første kulturminne fra ungdommen er et merke fra en bil, som jeg fikk fra den første skikkelige kjæresten min. Du og du, for en idyll! Og for noen berg-og-dalbaner! Jeg var femten, han skulle snart ta lappen, og hadde allerede kjøpt seg sin første bil, som han skrudde på så den skulle være klar til den store dagen. Vi hadde mobil, og jeg husker det kosta 7 kr minuttet å ringe - og pappa betalte telefonregningen på hustelefonen uten å fortelle mamma hvor stor den var, for husfredens skyld.

Jeg har aldri greid å kaste det der merket jeg tror han rappa av en bil. Totalt unyttig, men det er altså ett av mine kulturminner, fra den gang jeg var ekte rånerberte i bygde-Norge.



Jeg var akkurat blitt 16 når jeg fikk mitt første pass. Jeg var litt redd, men samtidig utrolig klar for å erobre verden. Tidligere hadde jeg vært med forldrene mine til Sverige og Danmark - nå skulle jeg til Sagaøya, til Island! Det var et odelsjenteprosjekt som gav meg muligheten til verden den gang. Jeg husker fremdeles hvor spennende det var å skulle fly for første gang, og hvor engstelig jeg ble når det var en teknisk feil som gjorde at vi ble forsinket. I dag blir jeg enten irritert eller glad over slik - irritert i Norge, glad, når det er på innenlandsfly i land som Tanzania.

Jeg husker de fete bilene. Hestene. Den blå lagune. Væraballar. Sylta hai. Utelivet. Jordskjelv. Å spise ute på dyr restaurant, og bestille vin, uten at noen sa noe på det (tidligere hadde jeg jo hatt med meg mora mi, og da var vin før jeg var 18 ikke greit). Jeg husker å måtte ringe hjem til mamma etter 5 dager og spørre om mer penger (jeg har fremdeles de italienske skoene jeg kjøpte, selv om det kanskje er mest av nostalgiske grunner, de brukes max et par ganger i året).

Uansett. Passet mitt har vært en god og kjær følgesvenn. Det har gitt meg mange muligheter - og det lærte jeg ennå mer om den gang jeg hadde kjæreste uten pass, uten godkjente identitetspapirer (de har blitt det senere, og han har fått asyl).

Et bilmerke og et pass ble mine første kulturminner. Hva er dine?

Kulturminneåret 2009

I år er det kulturminneår. Det er faktisk snart over, før jeg fikk noen særlig interesse for prosjektet. På http://www.kulturminneåret2009.no/ har de en definisjon på kulturminner ”Et kulturminne er spor etter menneskelig aktivitet. Fortidas spor finnes over alt – i hjemmene våre og i livene våre. Små og store ting vi omgir oss med bærer minner fra fortida; om avdøde slektninger, tider som er over og steder vi har reist fra.” Kulturminner er ikke bare gamle bygninger, Pilegrimsleder eller veldig gamle ting, kulturminner er tingene våre!

(Jeg er forøvrig stor fan av gamle bensinpumper - kulturminner i vegkanten!)

Grunnen til at jeg kom på dette i dag var en orientering vi hadde i driftsutvalget i kommunen – Sel kommune har tatt et regionalt ansvar for bergverk som kulturminne. Og her snakker vi alt fra industri i ”gamle dager” til dagens industri – visste du at når du går på OSL så går du på stein fra Otta?

I Sel har vi lagd en kultursti over Kulturminneområdet Rustgruvene http://www.gd.no/nyheter/article4361588.ece og denne artikkelen omhandler dette – senere denne uka vil jeg komme tilbake til kulturminner – og utfordrer dere andre til også å ta et krafttak for kulturminneåret, og skrive om det i deres blogger - og gi meg gjerne et hint om det, slik at jeg kan få se deres kulturminner også! :)