Furious fifteen

Jeg husker meg selv som en litt frustrert og forholdsvis oppmerksomhetssøkende 14-15-åring. Samtidig var det en herlig tid, det var så mange "første" på den tida. Første kjæresten, første turen til utlandet uten foreldre, første festene.

Mitt første kulturminne fra ungdommen er et merke fra en bil, som jeg fikk fra den første skikkelige kjæresten min. Du og du, for en idyll! Og for noen berg-og-dalbaner! Jeg var femten, han skulle snart ta lappen, og hadde allerede kjøpt seg sin første bil, som han skrudde på så den skulle være klar til den store dagen. Vi hadde mobil, og jeg husker det kosta 7 kr minuttet å ringe - og pappa betalte telefonregningen på hustelefonen uten å fortelle mamma hvor stor den var, for husfredens skyld.

Jeg har aldri greid å kaste det der merket jeg tror han rappa av en bil. Totalt unyttig, men det er altså ett av mine kulturminner, fra den gang jeg var ekte rånerberte i bygde-Norge.



Jeg var akkurat blitt 16 når jeg fikk mitt første pass. Jeg var litt redd, men samtidig utrolig klar for å erobre verden. Tidligere hadde jeg vært med forldrene mine til Sverige og Danmark - nå skulle jeg til Sagaøya, til Island! Det var et odelsjenteprosjekt som gav meg muligheten til verden den gang. Jeg husker fremdeles hvor spennende det var å skulle fly for første gang, og hvor engstelig jeg ble når det var en teknisk feil som gjorde at vi ble forsinket. I dag blir jeg enten irritert eller glad over slik - irritert i Norge, glad, når det er på innenlandsfly i land som Tanzania.

Jeg husker de fete bilene. Hestene. Den blå lagune. Væraballar. Sylta hai. Utelivet. Jordskjelv. Å spise ute på dyr restaurant, og bestille vin, uten at noen sa noe på det (tidligere hadde jeg jo hatt med meg mora mi, og da var vin før jeg var 18 ikke greit). Jeg husker å måtte ringe hjem til mamma etter 5 dager og spørre om mer penger (jeg har fremdeles de italienske skoene jeg kjøpte, selv om det kanskje er mest av nostalgiske grunner, de brukes max et par ganger i året).

Uansett. Passet mitt har vært en god og kjær følgesvenn. Det har gitt meg mange muligheter - og det lærte jeg ennå mer om den gang jeg hadde kjæreste uten pass, uten godkjente identitetspapirer (de har blitt det senere, og han har fått asyl).

Et bilmerke og et pass ble mine første kulturminner. Hva er dine?