lørdag 27. august 2011
Kamerapose
I sommer kjøpte jeg meg et lite digitalkamera, så kan jeg ta bilder som blir litt bedre enn med mobilkamera. Fotografen er stadig den samme, så forbedringen er vel ikke all verden, men i det minste er det verdt et forsøk.
Fordi jeg har med meg kameraet overalt, og det ligger i vesken, så fant jeg ut at jeg måtte strikke en liten pose å ha det i, så skjermen ikke skal bli ødelagt. Fort gjort, og med Gjesdal Bomull Sport.
fredag 26. august 2011
Bursdagsgave
torsdag 18. august 2011
Marius 2 ferdig!
Denne gangen er det en Marius med rundfelling som er ferdig. Den er i størrelse 4 år, og skal gis bort til jul, til broren til Lille L, som får denne genseren. Begge genserne er strikket i Drops Karisma, som er et nydelig godt og mykt garn å strikke med.
Jeg har pakket inn noen julegaver allerede. Det har vært til stor trøst å legge ned tid og omtanke i gaver til de jeg er glad i de siste ukene - selv om det ikke har blitt strikket så mange maskene.
torsdag 4. august 2011
Når alt er tomt
Når det er slutt på ferdige blogginnlegg som bare kommer av seg selv...
Når rosene har visnet, lysene brent ned.
Toget er gått.
Det føles merkelig å komme tilbake til virkeligheten, ut av det syltynne nettet en har omgitt seg med for å beskytte seg mot verden. Orke å lese nyheter igjen. Om ondskapen.
Jeg var ikke på Utøya. Jeg er ikke med i AuF, men Senterungdommen. Jeg jobber ikke i regjeringskvartalet. Ingen av de jeg kjenner ble drept. Likevel føles det som et angrep også på meg. Det handler om det jeg tror på, det jeg brenner for.
Det politiske Norge er ikke stort, det ungdomspolitiske miljøet enda mindre.
Jeg har mange ganger beundret mennesker jeg har møtt i Vest-Sahara, i Tanzania, rundt omkring i verden, de kjemper mot korrupsjon, de blir banka opp av politi og politiske motstandere. Vi har hatt det så innmari godt og trygt. Vi skal fortsatt ha det godt og trygt. Vi skal.
Det er så mange tanker som svirrer i hodet enda, så vanskelig å fatte. Begynne å ta inn over seg hva som virkelig har hendt. Ta tak. Folk har vist et utrolig engasjement, jeg håper vi greier å bevare engasjementet utover minnemarkeringer, ta det inn i valget, inn i demokratiet. Det er vårt ansvar, vi som er igjen.
Kjære søstre, brødre - fred over deres minne.
Når rosene har visnet, lysene brent ned.
Toget er gått.
Det føles merkelig å komme tilbake til virkeligheten, ut av det syltynne nettet en har omgitt seg med for å beskytte seg mot verden. Orke å lese nyheter igjen. Om ondskapen.
Jeg var ikke på Utøya. Jeg er ikke med i AuF, men Senterungdommen. Jeg jobber ikke i regjeringskvartalet. Ingen av de jeg kjenner ble drept. Likevel føles det som et angrep også på meg. Det handler om det jeg tror på, det jeg brenner for.
Det politiske Norge er ikke stort, det ungdomspolitiske miljøet enda mindre.
Jeg har mange ganger beundret mennesker jeg har møtt i Vest-Sahara, i Tanzania, rundt omkring i verden, de kjemper mot korrupsjon, de blir banka opp av politi og politiske motstandere. Vi har hatt det så innmari godt og trygt. Vi skal fortsatt ha det godt og trygt. Vi skal.
Det er så mange tanker som svirrer i hodet enda, så vanskelig å fatte. Begynne å ta inn over seg hva som virkelig har hendt. Ta tak. Folk har vist et utrolig engasjement, jeg håper vi greier å bevare engasjementet utover minnemarkeringer, ta det inn i valget, inn i demokratiet. Det er vårt ansvar, vi som er igjen.
Kjære søstre, brødre - fred over deres minne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)