Når alt er tomt

Når det er slutt på ferdige blogginnlegg som bare kommer av seg selv...

Når rosene har visnet, lysene brent ned.
Toget er gått.

Det føles merkelig å komme tilbake til virkeligheten, ut av det syltynne nettet en har omgitt seg med for å beskytte seg mot verden. Orke å lese nyheter igjen. Om ondskapen.

Jeg var ikke på Utøya. Jeg er ikke med i AuF, men Senterungdommen. Jeg jobber ikke i regjeringskvartalet. Ingen av de jeg kjenner ble drept. Likevel føles det som et angrep også på meg. Det handler om det jeg tror på, det jeg brenner for.

Det politiske Norge er ikke stort, det ungdomspolitiske miljøet enda mindre.

Jeg har mange ganger beundret mennesker jeg har møtt i Vest-Sahara, i Tanzania, rundt omkring i verden, de kjemper mot korrupsjon, de blir banka opp av politi og politiske motstandere. Vi har hatt det så innmari godt og trygt. Vi skal fortsatt ha det godt og trygt. Vi skal.

Det er så mange tanker som svirrer i hodet enda, så vanskelig å fatte. Begynne å ta inn over seg hva som virkelig har hendt. Ta tak. Folk har vist et utrolig engasjement, jeg håper vi greier å bevare engasjementet utover minnemarkeringer, ta det inn i valget, inn i demokratiet. Det er vårt ansvar, vi som er igjen.



Kjære søstre, brødre - fred over deres minne.