Sarajevo

Jeg er fremdeles i gang med å fordøye inntrykk fra Sarajevo. Det var helt utrolig merkelig å være i en by jeg husker fra nyhetssendingene under krigen. Å se kulehulla i veggene. Å se utbomba hus. Og å se at folk lever sine liv blandt alle disse minnene fra ei forferdelig tid. Hverdag er vel det en har rundt seg til vanlig...



BiH er et land med utrolige utfordringer. At 40% av unge mennesker sier de ville reist utenlands for å skape sin fremtid der om de hadde muligheten er kanskje den største. Og den henger sammen med de vanskelige politiske forholdene - det er i alle fall vanskelig for meg å tro noe annet.



Kulehullene i husene klarte jeg ikke engang å ta bilde av, men bildene sitter likevel. Den evige flammen, minnesmerket etter ofrene i 2. verdenskrig er kanskje det sterkeste bildet(som jeg kan vise fram til andre) jeg har med meg fra turen.

Noen dager etter at jeg kom hjem er nok viljen til å forlate hjemlandet ditt fordi du ikke tror det er der du har best forutsetninger for et godt liv det som sitter best igjen. Det gnager. Det gjør vondt. Og jeg er bare ikke klar over hvordan jeg skal gripe det an - hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?